Kjøletørking

Et kjøletørkeanlegg er en økonomisk og pålitelig måte for å få ut mest mulig fuktighet av luften. Et kjøletørkeanlegg fungerer på den måten at trykkluften blir ført gjennom et varmevekslersystem som det strømmer et kjølemedium gjennom. Poenget med dette er at er å redusere temperaturen i lufta ned til doggpunktet, slik at noe av vannet kondenserer og blir skilt ut. 

Doggpunktet vil si den temperaturen en gass må kjøles ned til  for at den skal kondensere. Jo lavere doggpunktet er, jo mer vann vil kondensere og vannmengden i lufta reduseres. Ved hjelp av kuldeteknikk er det mulig å oppnå et doggpunkt på mellom 2 og 5 grader celsius. 

Før den komprimerte lufta slippes ut i systemet, blir den varmet opp igjen til omgivelsestemperaturen, som er rundt 10 grader celsius om vinteren og 30 grader om sommeren. 

Pulverlakkering

Mange av produktene på Made for Movement blir pulverlakkerte av flere forskjellige grunner. Pulverlakk er på en måte lakkbransjens svar på det grønne alternativ til lakkering, da det benyttes ett lakksystem uten flyktige løsningsmidler. Ved dette sparer man både arbeidsmiljø og ved god renseteknologi, har man mulighet for å gjenvinne slik at svinnet blir lite. Dette er spesielt gunstig ved større serier, noe vi på bedriften veldig ofte har, og gir derfor store kostnadsreduksjoner.

I et vanlig, moderne pulverlakkeringsanlegg blir somregel tingene som skal pulverlakkeres transportert mellom prosessen på en convaier. Denne lakkeringsprosessen skjer ved at produktene går gjennom en rekke forhandlingsprosesser før lakkpåføringen skjer. Alt som skal pulverlakkeres må gjennom en lenger prosess som starter med at produktet går gjennom en forbehandling/vaskeprosess, før det går over til en prosess for klargjøring av objektoverflaten som består av flere trinn. Dette innebærer kjemisk omvandling, en tørkefase, en påføringsfase med pulver og til slutt en etterfølgende herdeprosess.

Det som i hovedsak skiller pulverlakkering fra industrilakkering med våtlakk er at selve lakken påføres i pulverform. Påføringen skjer ved at pulveret sprøytes som en sky på objektet, og på grunn av den kraftige elektrostatiske oppladningen pulverkornene får i lakkpistolene, festes disse seg til overflaten på objektet som skal lakkeres. Neste trinn blir da å få et homogent belegg. For å få til dette blir objektet varmet opp i en herdeovn, som gjør at pulveret smelter og flyter sammen, ved å danne kjemiske bindinger som ved etterfølgende herding vil gi et veldig slitesterkt belegg. Det viktigste for et godt resultat ved pulverlakkering vil være forbehandlingen. for å få et bra resultat er man helt avhenging av at dette blir gjort etter spesifiserte krav til det ferdige produktet.

Det finnes flere forskjellige typer pulverlakk, og de mest vanlige er polyesterlakker, epoxylakker og en blanding av disse. Vaget av lakktype bestemmes av betingelsene for hva objektet skal brukes til. Polyesterlakken er i hovedsak ment for utendørs bruk da dette er veldig sliresterkt og UV bestandig. Dette gjør at lakken kan være holdbar i flere år uten at det medfører noe særlig tap av farge eller glans. Flere produkter til byggfasader, vinduer og andre detaljer som skal stå ute i alt slags vær blir pulverlakkert med en polyesterlakk. Ulempen med denne typen lakk er da allikevel at den er svært lite motstandsdyktig mot kjemikalier og løsningsmidler.

Epoxylakken er på andre siden en lakk som er ment for innendørsbruk da denne er svært lite bestandig mot UV stråler. Kommer den i kontakt med dette vil lakken "kritte" som vil si at overflaten blir hvit og smitter av på hender og tøy. Det som på andre siden er veldig positivt med denne lakktypen er at den beskytter godt mot korrosjon og har en hard overflate med høy kjemikaliemotstand.

For å oppnå en enda bedre korrosjonsbeskyttelse vil det være mulig å legge to lag, der det første laget er er av epoxylakk og lag nummer to er av polyester.

Rustfritt stål

For å kalle stål rustfritt, må det minimum inneholde 12% krom. Dette gjør at overflaten til metallet får et, sterkt sammenhengende oksid-lag/film på overflaten. Denne "passive" oksidfilmen er sterk og beskyter mot oksidasjon og korrosjon. 

Nikkel, molybden og silisium kan også tilsettes det rustfrie stålet for å få en enda bedre legering som er mer motstandig mot korrosjon.

Forskjellige typer rustfrie stål 

Rustfritt stål har mange, veldig forskjellige strukturer og egenskaper. Stålet kan se helt likt ut, men samtidig ha helt forskjellige bruksområder. Høyt innhold av flere forskjellige legeringselementer gjør at vi får mange flere og forskjellige strukturforhold enn i vanlig karbonstål. Karbonstål ved høye temperaturer kan sammenliknes med de rustfrie stålene vi har i dag når det kommer til strukturen i metallet. 

Rustfritt stål blir som regel delt inn i 3 hovedgrupper; Ferrittisk, Marensittisk og Austenittisk.

Det Ferrittisk rustfrie stålet inneholder som regel rundt 14-30% krom og veldig lite karbon, omlag 0,05-0,15%. Stålet er ikke herdbart på grunn av metallets kubiske romsentrerte struktur, uansett hvor høyt det blir varmet opp før speltepunktet. Dette stålet beskytter dårlig mot korrosjon, men er på den andre siden et veldig sterkt stål med høy fasthet. Denne typen rustfritt stål er ikke magnetisk.

Hovedgruppe 2 kalles Martensittisk rustfritt stål. Dette stålet inneholder rundt 13-17% krom sammen med et relativt høyt innhold av karbon, ca 0,15-1,0%. Hvis stålet avkjøles hurtig fra den austenittiske temperaturen, vil det være mulig å herde. Dette stålet kan derfor ha en martensittisk struktur som gjør metallet det veldig hardt og sprøtt. Korrosjonmotstanden er ikke veldig bra, og stålet er magnetisk.

Det Austenittiske rustfrie stålet er det mest brukte stålet i dag og inneholder ca 12-25% krom, 8-25% nikkel og eventuelt noe molybden.
Cirka  95% av det rustfrie stålet som blir brukt og produsert i dag er austenittisk. Dette stålet har kubisk flatesentrert struktur og er derfor ikke mulig og herde. Metallet er seigt og lett å forme, samtidig som at det er svært motstandsdyktig mot korrosjon. Dette rustfrie stålet er u-magnetisk. 

Noen standarder for rustfritt stål 

Den Europeiske standarden NS-EN 10 088 gir en samlet oversikt over sammensetning, egenskaper og bruksområder for de forskjellige kvaliteter av rustfrie stål. For rustfritt stål finnes det også en amerikanske standard kaldt AISI.  De blir også ofte betegnet med handelsbetegnelsene til de forskjellige leverandørene.  

Metallets egenskaper og bruksområder

Rustfritt stål har mange bruksområder på grunn av de gode egenskapene. Stålet blir ofte brukt til blant annet husholdningsredskaper og i næringsmiddelindustrien siden det er så lett å holde rent og ser så bra ut. På grunn av den gode korrosjonsmotstanden blir metallet mye brukt i konstruksjoner i sjømiljø og i prosessutstyr i kjemiske bedrifter. 

Hvis det rustfrie stålet har et høyt innhold av krom, vil det få egenskaper som; god fasthet ved høye temperaturer, og vil derfor bli brukt når det er behov for varmefaste legeringer i for eksempel ovner og varmebehandlingsutstyr 

Rustfritt stål vil ikke ha noen generell korrosjon, som er korrosjon som tar jevnt over hele overflater. Korrosjon kan imidlertid forekomme som lokale punkter på oksidlaget. Det betyr at flekker på overflaten av metallet kan bli skadet og denne typen korrosjon kan forekomme relativt raskt, hvis det ikke blir behandlet.

I oksiderende miljøer holder rustfritt stål seg veldig bra. Disse miljøene er med på å styrke den passive oksidfilmen. Men i miljøer som inneholder syrer og ande klorholdige ting, vil angripe oksidfilmen og kan gi punktkorrosjon, som skrevet om tidligere i bloggen. Grunnen til at det blir brukt rustfritt stål i de fleste kjøkkenvasker er at såpen man bruker er basisk, noe rustfritt stål er veldig motstandsdyktig mot. Hvis de rustfrie stålet blir tilsatt molybden, kan dette være med på å styrke oksidfilmen og redusere punkt og spaltekorrosjon. Molybden gjør da det austenittisk rustfrie stålet "syrebestandig" til en viss grad. 

Hvis rustfritt stål kommer i kontakt med varme gasser kan dette skade oksidfilmen, da gassen vil blande seg med legeringene i stålet. Reaksjonen vil føre til at det dannes en overflatefilm, avhengig av hvilken gass og legeringer som blandes. Over en bestemt temperatur, skallingstemperaturen, faller overflatesjiktet av, og stålet vil korrodere, noe som ikke er bra. 

Hvis vi skal kaldtarbeide eller bearbeider rustfritt stål  med skjærende verktøy er det en del ting vi må huske på, hvis vi ser på det i forhold til barbonstål. 

- Det rustfrie stålet vil få en fasthetsøkning når man kaldtbearbeider det. Dette gjelder spesielt for austenittisk stål. Dette vil føre til større verktøyslitasje, noe som er viktig å ha i bakhodet hvis man skal masseprodusere noe i rustfritt stål. Det rustfrie stålet blir også lettere kaldsveiset til skjæreverktøyet ved bearbeiding.

For å kaldforme en plate i rustfritt stål, trenger man cirka dobbelt så mye kraft som skal til for å bearbeide en tilsvarende platetykkelse i lavkabonstål. Generelt er austenittisk rustfritt stål lettere formbart enn ferrittisk.  

Sveising av rustfritt stål, kan gjøres med alle de mest standard formene for sveising, for eksempel med elektrodesveising med dekkende elektroder og dekkgassveising med TIG og MIG.

Brunering

Brunering eller sortoksidering er en metode for overflatebehandling av stål med mening å gi emnet et vakrere utseende og en viss korrosjonsbeskyttelse, samt å dempe reflekser (særlig for gevær). Prosessen utføres normalt ved gjentatt dypping, undertiden koking, i bad, etterfulgt av lett stålbørsting og impregnering med olje. Lett sagt kan man si at det er en kjemisk prosess der man lar stålets overflate ruste under kontrollerte forhold. Man kan også oppnå samme effekt ved elektrolytisk behandling.

I utgangspunktet kan alt av gods, både brukt og nytt bruneres.

For å få et godt resultat er det ekstremt viktig å rengjøre metallet godt. Mekanisk rens med fin smergel, stålull (såpefri) eller glassfiberbørste anbefales, sammen med en vask gjerne med et sterkt løsemiddel helt til slutt.

-Stållegeringer reagerer veldig forskjellig med bruneringsbadet, så det er lurt å kjøre et par tester for å være sikker på resultatet.
-Gammelt brunert gods som har blitt stygt er ikke noe problem å brunere igjen.
-Plategods blir aldri 100% uten at det har blitt glass eller sandblåst først.
-Brunerte overflater egner seg best på gods som oppbevares inne eller i "snille" kontrollerte områder.
-Bruneringen endrer ikke emnet's mål og kan derfor brukes på plasser med høy toleranse. Maximalt vil dette kunne endre emnet 1µm. 
-Gods som er brunt holder bedre på beskyttende oljefilmer

Montasjeplaner/Monterings-beskrivelse

Montasjeplaner blir flittig brukt på Made For Movement. På hver "bås" hvor vi jobber, henger det ferdige montasjeplaner/monterings-beskrivelser til hver oppgave. Montøren skal følge beskrivelsen og skal ikke ha noen "på siden" løsninger.  

Grunnen til at disse henger der, er at vi hele tiden skal vite: hvilke deler vi skal bruke, hvilken rekkefølge vi skal montere delene i, hvordan vi skal arbeide effektivt og få den beste kvaliteter samt at alt skal passe sammen.  

Disse planene forteller alt om hvilke låsevæsker, skruer, muttere, deler, rekkefølge, moment og liknende som vi skal bruke.

Vi skriver samtidig ut deleliste med tegning og plassering av delene som sett på bildet. Disse blir oppdatert hele tiden hvis det er gjort noen forandringer og det er krav fra bedriften at vi alltid har den fremfor oss. 

En ting vi må ta hensyn til er at det kan være feil i beskrivelsen. Derfor må vi hele tiden tenke over om det stemmer at skruer skal være så korte/lange som beskrevet, om det er riktig låsevæske osv. Dette fører til at vi hver gang vi får en ny jobb, må se godt over planene og evaluere hvert eneste punkt. Ser vi noe som burde forandres på, melder vi i fra til avdelingslederen som tar det videre til utviklings gruppen. Dette blir da diskutert og jeg får raskt en tilbakemelding.  

Klinking

Klinking er en form for sammenføyning av platedeler der man har et sylindrisk metallstykke som slås og formes slik at metallet presses ut og føyer delene sammen. Dette skjer ved at det sylindriske metallstykket blir presset ut mot kantene av det den skal sammenføyes med og delene blir holdt sammen ved hjelp av friksjon og trykk.

Sammenføyningen skjer ved at stykket som skal klinkes, settes inn i hullet som er ment, gjerne med en lett press-pasning, og den frem-stikkende delen av det sylindriske metallstykket formes til et sekundært naglehode ved å presse, hamre eller bruke et roterende presseverktøy, derved presses platene sammen.

Når begge ender av det sylindriske metallstykket er tilgjengelige, skjer til-formingen oftest ved hamring eller pressing, gjerne med roterende press-verktøy.

Når den ene siden av arbeidsstykket ikke er tilgjengelig, eller man ønsker å arbeide fra den ene siden, er det flere nagletyper som kan brukes: popnagle, der en gjennomgående pinne trekkes gjennom naglen og former naglehodet, eller nagler med eksplosiv ladning, som ved oppvarming antennes og naglehodet tilformes.

Ved bygging av tyngre stålkonstruksjoner er klinking avløst av sveising, men til lettere konstruksjoner og f.eks. i flybygging er metoden meget anvendt og kalles da gjerne nagling.

Eloksering

Hvorfor eloksere?

Eloksering, også kalt anodisering av aluminium er en metode for og overflatebehandle, og anvendes i dag innen alle former for arkitektur; bil, båt, bygg, tekniske apparater osv. Oksydlaget utenpå aluminiumen som oppstår etter elokseringen har gode korrosjons beskyttende egenskaper og skaper et fint utseende, samt de nye lys- og værbestandige farger, gjør aluminium til et nesten vedlikeholdsfritt bygningsmateriale. 

Kontaktmerker med oppspenning

Under prosessen skal varene heves og senkes i 15 forskjellige bad. Varene skal også tilføres kraftig strøm i ett eller to bad. Derfor festes varene til aluminiums kontaktskinner ved hjelp av plasttvinger. Punktene hvor varene ligger an mot kontaktene blir ikke eloksert, og bør derfor plasseres på ikke synlige overflater. Tegninger med markering av synlige flater og eventuelle ønsker om kontaktpunkter må derfor følge elokseringsordren. 

Forbehandling

For-behandlingen skjer ved kjemisk avfetting og med en beiseprosess gies varene den ønskede overflatestrukturen før eloksering (matthet).

Eloksering

Eloksering utføres i fortynnet svovelsyre (150 - 180 g/l) med likestrøm ved 14 - 20 V. Etter eloksering er oksydsjiktet naturfarget. All bearbeiding av varer til eloksering bør skje før eloksering, fordi elokseringssjiktet ligger som en laminert glassplate på aluminiumens 

overflate og er veldig hardt. Ved bøying og knekking sprekker sjiktet.

Farging

Det benyttes en elektrolytisk innfargings prosess (to-trinns) for å oppnå brune nyanser fra lys brun til sort. Det skjer ved at det naturfargede sjiktet henges inn i en elektrolytt, bestående av metallsalter (tinn - sulfater) og andre kjemikalier (stabilisatorer - svovelsyre). Metallet felles ut i bunnen av sjiktets porer ved hjelp av vekselstrøm. Farger fra lys brun til sort fremstilles på denne måten - også gull fargen.

Fortetting (sealing)

Etter at varene er natur eloksert eventuelt farget, tettes porene i en sealing prosess.

Kvalitetskontroll

Produksjonskontroll i form av titrering, analyser og kontroll av de forskjellige parametrene i produksjonsprosessen  er en forutsetning for god og riktig kvalitet. Måling av sjiktets tykkelse er i seg selv ingen garanti for riktig kvalitet. De andre parametrene kombinert med sjikttykkelse gir et bilde av kvaliteten. Overflatestrukturen, farge og fargelikhet kan bare bedømmes subjektivt. Prøver med mørk og lys grensetolk brukes for å fastlegge tillatte avvik i farge. Prøver for dette formålet må utføres på samme materiale som anskaffet for hvert enkelt prosjekt.

Materialvalg

Alle aluminiumslegeringer lar seg eloksere, men ikke alle er like velegnet for eloksering. Stiller man krav til et dekorativt og jevnt utseende, som f.eks. fasader, må man bruke elokseringskvaliteten aluminium 5005. Dette er en avgjørende faktor fordi beisevirkninger (matthetsgrad) og egenfarge er avhengig av legering og forurensningselementer i den.

Rød-elokserte deler på jobben